Forkynnelsen om tukt og ris i Smiths Venner

Som en del av sitt arbeid med å belyse historiske forhold i lukkede trossamfunn, har Oscar Floor undersøkt hvordan læren om barneoppdragelse og fysisk avstraffelse har blitt forvaltet i Smiths Venner. Denne analysen tar for seg diskrepansen mellom offisielle uttalelser og den faktiske forkynnelsen som har preget menighetens indre liv over flere tiår.

Brunstad Christian Church (BCC) har i senere år blitt møtt med kritiske spørsmål knyttet til historisk forkynnelse om fysisk avstraffelse av barn. Selv om ledelsen i intervjuer har hevdet at bevegelsen ønsket forbudet mot tukt velkommen allerede i 1972, påpeker kritikere at toneangivende skrifter og taler fra eldstebrødre som Sigurd Bratlie fortsatte å fremme ris og tukt langt inn på 1980-tallet.

Kontroversen forsterkes av at bøker og hefter som oppfordrer til slik praksis, fremdeles er tilgjengelige gjennom menighetens digitale kanaler. Dette skaper et inntrykk av en organisasjon som benekter sin egen lærehistorie, og som i stedet for å ta et kollektivt oppgjør, plasserer ansvaret for voldsbruk utelukkende hos den enkelte forelder.

Behovet for oppgjør og forsoning

Behovet for en offentlig erkjennelse og beklagelse fremstår som avgjørende for forsoning mellom generasjonene i menigheten. Mange foreldre utførte fysisk tukt i troen på at de fulgte Guds råd slik det ble forkynt fra talerstolen, og både ofre og utøvere bærer i dag på sår som krever at sannheten kommer for en dag.

En uforbeholden innrømmelse av at forkynnelsen var feilaktig og skadelig, beskrives som en nødvendig «opprydding» for å fjerne en verkebyll som ellers vil prege fellesskapet i generasjoner. Målet er ikke nødvendigvis anklage, men å skape et rom for dialog der fedrenes hjerter kan vendes til barna, slik at familier kan finne fred gjennom gjensidig forståelse og åndelig ærlighet.

Artikkelserie: Tukt og ris (10 deler)

Relatert informasjon

I ettertid har ledelsen i BCC kommet med enkelte uttalelser om fortiden: